naturarv.no

Hjem >  Geologi

Geologi

Norge har en sammensatt og svært gammel geologi. Hovedsakelig er landet bygget opp av grunnfjell fra Jordens urtid og preget av ulike hendelser opp gjennom tidene – fra en rolig tilværelse som hav til dramatiske hendelser med kollisjon mellom kontinenter, vulkanutbrudd, astroidenedslag og istiders skuringer.


Blokker fraktet og avsatt av jøkler på fjellet under siste istid skapt under den kaledonske fjellkjedefoldingen for 445 millioner år siden. Treknatten, 1101 moh., i Ringerike. Foto: Norsk Naturarv.

Grunnfjellet

Norge er et utpreget gammelt land geologisk sett. Hoveddelen av all stein i landet er omkring en halv milliard år gammel eller eldre. Mest utbredt og eldst er grunnfjell fra tidsalderen prekambrium, 4,5 milliarder til 600 millioner år siden, hvilket er 6/7 av Jordens alder. Noen av landets eldste bergarter ligger i Finnmark og er omkring 2 milliarder år, men de eldste er fjellene i Lofoten med 3 milliarder år. Eldste kjente bergarter i verden er 3,8 milliarder år.

Stein fra denne tiden har gjennomgått mange og store forandringer. Derfor er det ofte vanskelig å avgjøre om dens opprinnelse er vulkansk (eruptiv) eller bygget opp av løsmasser (sedimentær).

Forandringene av de prekambriske bergartene skyldes at de er blitt omdannet (metamorfisert) én eller flere ganger til bergarten gneis.

I Østfold ligger de yngste prekambriske bergartene bestående av 800 millioner år gammel granitt. Denne bergarten er ikke påvirket av de samme kreftene som skapte gneis, men var medvirkende til å omdanne berget rundt seg til gneis da den steg opp som en smeltemasse. Angivelig gjennom sedimenter skapt av sand og leire, avsatt i et gammelt hav.

Metamorfe bergarter

Stein blir metamorfisert ved at den blir sterkt varmet opp og gjerne satt under stort press. En slik prosess fører til at steinen gjennomgår en forandring og fremstår som en helt ny steintype med helt andre egenskaper. Sånne forvandlinger foregår ved at fjellkjedefoldinger har ført berg som en gang lå oppe i dagen dypt ned i jordskorpen eller i nærheten av lava på veg opp.

Norges vanligste bergart er gneis. Den er en grunnfjellsbergart og en rest av et prekambrisk kontinent som kalles Det baltisk skjold. Gneis kan ha opprinnelse i både sedimentære og eruptive bergarter og er "endestasjonen" for disse bergartsgruppene når de metamorfoseres. Det meste av grunnfjellsområdene i Norge er røttene av gamle fjellkjeder som er blitt slitt ned gjennom milliarder av år.


Gneis. Foto: Norsk Naturarv.

 

Grunnfjellsbergarter ligger flere steder i Nordland og Trøndelag, men de største områdene er i Syd-Norge med unntak av Vestlandet.

Sedimentære bergarter

De sedimentære bergartene er bygget opp av løsmasser, grus, sand og leire, fra eldre bergarter som har forvitret. Disse fraktes og avleires er med vann. Vind og regn sliter ned fjell. Bekker og elver frakter løsmassene med seg til vann og hav. Her avsettes partiklene etter sin tyngde samt etter vannmengde og strømmens kraft. Grus blir liggende igjen i elven og ved oset. Sand fraktes lenger ut og spres utover av bølgene, men leiren tar havstrømmene med seg. Over tid hoper avleiringene seg opp og begynner å forsteines. Grus blir til konglomerat, sand til sandstein og leire til skifer. Forholdsvis få steder i landet er bygget opp av sedimentære bergarter.

De bergarter som er dannet på sjøbunnen, ligger i tydelige lag eller floer. Mange steder er lagene stilt på skrå, de er klemt sammen fra siden så de er bøyd og sprukket, og de ligger i lange folder. Slike tilfeller har man på Hadeland, Ringerike og rundt Oslo, hvor lag av kalkstein og leirskifer (skalberg, fliseberg) ligger i lange striper.


Kambrosilur er dannet av havbunn den gangen Norge var et tropisk korallhav for 550–-410 millioner år siden. De vekselvis mørke og lyse lagene er skifer og kalkstein. Lindøya i Oslofjorden. Foto: Norsk Naturarv.

Den vanligste sedimentære bergarten i Norge er kambrosilur. Steinen er bygget opp av leire og kalkslam. I denne bergarten er det mulig å finne fossiler av koraller, sjøliljer, urfisk, sjøskorpioner osv. Disse dyrene levde i sjøen, og da de døde, sank de til bunns og ble begravd i gjørmen av leire og kalkslam fra oppmalte skjeletter av de sammen dyrene.


Armfotinger og mosdyr fra kambrosilur. Fossiler fra Ringerike. Foto: Norsk Naturarv.


Den røde ringerikssandsteinen finnes så å si bare i Ringerike. Sandsteinen ble skap for rundt 420 millioner år siden da Norge kolliderte med Grønland. Norge var den gangen et tilnærmet flatt korallhav. Resultatet ble veldige fjellkjedefoldinger i vest og at landet ble tørt land. Fjellene fra Sogn og Fjordane og Jotunheimen er røttene av fjellene som ble dannet. Antagelig var disse fjelle opprinnelig like høye som Mount Everest. Fjellene forårsaket veldige mengder med sand som ble ført med elver ut i havet. I dag kan ulike lag i avleiringene sees. Her i vegskjæringen fra Sollihøgda.

Disse foldene er dekket av et lag sandstein, og oppå der igjen er der store plater av stein som engang har smeltet.

Eruptive bergarter

Eruptive bergarter består av magma som har trengt gjennom jordskorpen og deretter størknet. Magmaen har to muligheter. Enten når den opp til overflaten og renner utover overflaten som lava eller den størkner nede i jordskorpen. Under overflaten stivner den enten som en masse slik som granitt, eller magmaen trenger gjennom sprekker og avkjøles der.


Granitt langs Bentsrødkilen på Vesterøya i Vestfold. Foto: Norsk Naturarv.

De eruptive bergartene fremviser et like stort mangfold som de sedimentære. Magmaens kjemiske sammensetning og måten magmaen eller lavaen størknet p&aring, danner helt ulike steintyper. Granitt er en vanlig form for størknet magmamasser. Den har kommet opp i dagen gjennom at flere kilometer med berg som en gang lå over den har i løpet av millioner av år er blitt slitt ned. Gangbergarter sees ofte som mørke striper som går gjennom berg. Rombeporfyr ble dannet da lava rant utover overflaten. Denne bergarten er en spesialitet i Norge da den påtreffes svært få steder i verden. Rombeporfyr er kjent utelukkende fra Kolahalvøya, Egypt, Kilimanjaro i Tanzania og på Mount Erebus ved Rosshavet på Sydpolen.


Deler av Krokskogstupet i Ringerike er bygget opp av rombeporfyr som for 290–-280 millioner år siden var flytende lava. Skrenten består av ikke mindre enn 14 vulkanutbrudd. Foto: Norsk Naturarv.


Brandbukampen på Hadeland er restene av tilførselsrør til en vulkan. Vulkankjeglen over og berggrunnen rundt vulkanrør er slitt bort slik at tilførselsrøret hever seg i landskapet. Foto: Norsk Naturarv.

Norges geologi

I et belte mellom Langesundsfjorden og nordsiden av Mjøsa brakk jordskorpen opp i mange flak for nærmere 300 millioner år siden. Lava tøt opp av sprekkene fra Jordens indre og fløt utover overflaten. Dette lavadekket utgjør nå Krokskogen mellom Ringerike og Oslo. Noe lava stivnet på veg opp. Over tid har massene over dem blitt slitt bort, og nå danner de kollene nord for Oslo.

Enda større forstyrrelser skjedde i et belte fra Stavanger til Vest-Finnmark. Her sprakk jordskorpen, og sidene ble skjøvet sammen; de lagdelte bergartene ble presset og vridd; store masser av smeltet stein ble klemt ut, og stivnet siden til svære kaker. Noen steiner er lys granitt, annen er mørk, nesten svart, og kalles gabbro; Jotunheimen er bygget opp av gabbro.


Jotunheimen. Foto: Norsk Naturarv.

Som en følge av forstyrrelser ble det dannet en veldig fjellkjede som strakte seg fra Irland over Skottland og Norge og videre mot nord til Svalbard og Nord-Grønland, men det er bare røttene av fjellene, selve grunnmuren, overbygningen er for lenge siden tært bort. Men landets form, retningen til daler, fjorder og sund, er fremdeles for en stor del bestemt av denne gamle foldingen, som har ordnet de forskjellige bergarter og lag stripevis; fra Ryfylke til Vest-Finnmark følger senkningene helst de løseste bergartene, striper av skifer og kalkstein, mens fjellmassene dannes av granitt og hard gneis. Dette er svært tydelig i Møre, hvor en rekke daler, eid og sund går jevnsides med kystranden; lavningene følger belter av kalk og skifer, som fortsetter over til Trøndelagen, hvor de løsere bergartene har stor utbredelse. I Nordland går en rekke dalfører langsetter landet. Dalene følger drag av skifer og kalkstein, mens det er granitt i fjellene lenger ute. Svartisen ligger på granitt, i Dunderlandsdalen innenfor er det lys skifer og kalkstein.

På begge sider av det foldete beltet ligger solide plater av grunnfjell, i Møre, Sogn og Fjordane i vest, og over Østlandet og Sørlandet på den andre siden. Ute mot havet i Sogn og Fjordane er der store høye fjell av sandstein og konglomerat; rullestein og grovt grus som er kittet sammen til fast berg, i veldig tykkelse.


Briksdalsbreen i Sogn og Fjordane. Foto: Norsk Naturarv.

På østsiden av det foldete beltet ligger det også sandstein utover mellom nordre Gudbrandsdalen og riksgrensen. Rondane er bygget av slik hard sandstein. Denne sandsteinen består hovedsakelig av ren kvarts, og jordbunnen blir deretter — sandmoer og grusbakker med furuskog, og reinmoseflyer oppe i fjellet. Enkelte steder finnes lag av kalkholdig skifer i berget, der blir jorden god, og rik på urter, løvtrær og granskog trives godt. Bygda Sollia ligger på slik grunn, som en oase i ødemark. På Hardangervidda ligger kalkholdige skiferbergarter oppe i høyfjellet med god jord og store beiter, men nede i dalene på begge sider er der hardt grunnfjell og magrere jord.

Etter at Norge ble løftet opp av havet for omkring 420 millioner år siden, har det vært tørt land, men landet blir i tidens løp nedtært ned av frost og utgravd av elvene, og havet eter seg inn langs strendene. De løseste steinslagene blir lettest graved ut, de mest solid blir stående igjen — derfor er dert hardt berg i fjelltoppene, gabbro i Galdhøpiggen, hard sandstein i Rondane og Gausta.


Stromatolitter er fossile kalkalger som danner opptil meterstor knoller på havbunnen. Disse fossile stromatolittene fra Syltefjord i Finnmark er mellom 600 og 800 millioner år gamle og blant Europas eldste fossiler. Foto: Thuleshop.


dot


blank