Norsk Naturarv
blank
Hjem >  Fra eng til vegkant

Fra eng til vegkant

Flere til dels sterkt utrydningstruete arter har de siste tiårene funnet helt nye leveområder da deres opprinnelige har gått sterkt tilbake. Dette er naturtyper skapt av det moderne samfunnets behov for transport og energi. Veg- og fortauskanter har blitt et stadig viktigere leveområde for flere utrydningstruete planter. Andre sikrer sin fremtid under kraftlinjer.

Endringer i jordbruket de siste 50 årene har ført til store forandringer i landskapet. Beitemark og slåttenger er naturtyper som mange steder har forsvunnet pga. gjengroing eller endret karakter ved intensivt bruk. Dette medfører at arter tilknyttet biotoper det tradisjonelle jordbruket skapte har forsvunnet eller gått sterkt tilbake og må finne nye måter å overleve på.

Norsk Naturarv oppsøkte i 2004 noen av landets mest truete planter. Etter befaringen kan noen av Norges mest sjeldne planter inndeles i tre helt nye kategorier; fortausplanter, vegkantsplanter og kraftgateplanter.

Fortausplanter
Fortauskanter har et miljø som for plantene kan ligne på gårdstunets. Området er preget av hardpakket jord, lite vegeteasjon samtidig som det er solrikt og varmt. Omgivelsene kan også være næringsrike.

Legekattemynte er en gammel medisinplante og sannsynligvis kom til Norge på 1100-1200-tallet. Siden har den forvillet seg til flere gårdstun omkring i landet. Siste bestand av arten i Norge overlevde langs et fortau i Oslo.

Legekattemynte (Nepeta cataria)

Legekattemynte (direkte truet) på Frogner i Oslo, 2001. Hele den norske bestanden telte 2-20 individer inntil 2001 - alle sto på fortauskant og i rennestein. Foto: Norsk Naturarv.

Løvehale var middelalderens hjertemedisin. Tidligste funn i Norge stammer fra arkeologiske utgravninger i Gamlebyens middelalderby i Oslo der to frø fra år 1125-1175 fremkom. Urten står i Ringerike, Hole og Oslo, hvorav den største bestanden står langs fortauet i hovedstaden.

Legeløvehale  (Leonurus cardiaca ssp. cardiaca)

Legeløvehale (direkte truet) ved St. Hanshaugen i Oslo. Hele den norske bestanden består av rundt 80 individer. 60 av dem står ved fortauskanten i Sofiesgate, 2001. Foto: Norsk Naturarv.

Vegkantsplanter
For å gjøre vegbanen oversiktelig holdes kantene frie for trær og busker ved regelmessig slått. Kantene blir dermed lysåpne og gir gode grunnlag for en rekke engplanter. Slåtten har ført til at vegkantene er landets største slåtteenger og således en viktig naturtype.

Kammarimjelle er tilknyttet slåtteenger og beitemark, og vokser fire steder i landet. Hele Østfoldbestanden og 1/3 av Vestfoldbestanden overlever langs vegkanter. Begge forekomstene teller rundt 100 blomstrende individer.

Kammarimjelle

Kammarimjelle opptrer i to varianter. Den lilla er den vanligste og står både i Østfold og Vestfold. Den gule derimot vokser kun i Horten i Vestfold, 2005. Foto: Norsk Naturarv.

Kammarimjelle (Melampyrum cristatum)

Denne vegkanten i Horten, 2005, er eneste gjenværende levestedet for den gule utgaven av kammarimjelle. Foto: Norsk Naturarv.

Stor gjeldkarve er angivelig innført under middelalderen. Arten står med gode bestander langs vegkanten i Drammen og i Oslo.

Stor gjeldkarve (Pimpinella major)

Stor gjeldkarve (sårbar). Foto: Norsk Naturarv.

Stor gjeldkarve (Pimpinella major)

Stor gjeldkarve langs rv 319 mot Drammen, 2004. Foto: Norsk Naturarv.

Kraftgateplanter
Kraftlinjene ryddes jevnlig for kratt og småtrær som på sikt kan skade ledningene. Kratryddingen lager en naturtype som kan ligne på beitemark.

Ertevikke har gode bestander i Røyken i Buskerud. Planten står tettest og har de kraftigste individene i krattet under strømledningene. Rotskudd og unge trær gir ertevikken ypperlige vilkår. Planten får rikelig med lys og busker å klatre i. Utenfor kraftgaten har ertevikken få og små individer.

Torvskjærings- og brannfeltsfugl
Ved torvuttak fra myrer og skogbrann ligger bakken svart tilbake. Den mørke jorden ligner på tidligere tiders bråtebrann av beitemark.

Hortulan

Hortulan (direkte truet). Foto: Svein Dale.

Hortulan er tilsynelatende avhengig av svart åpen bakke for å hekke. I dag er bråtebrenning forbudt ved lov og fuglen er tilnærmet utryddet i Norge. Hortulan var en svært vanlig fugl for inntil 50 år siden. Den hekket i engene inntil åkrene som gjerne ble tent på hver vår for å gi frisk beite. Beitemarkene er nå gjengrodde og hortulanen overlever med noen titalls individer på torvskjæringsmyrer og brannfelt da disse ligner deres opprinnelige hekkebiotoper.


dot


blank

Blank

Årets

Insektrapport 2014

Les mer...


Insektrapport 2011

Se rapport 40 MB


Flaggermus i Oslokirker, mai 2009

Se rapport (PDF, 724Kb)


Insektrapport 2008
Insektsrapport
Se rapport (PDF, 40Mb)


Kvalitetssikring av observasjoner av spissnutefrosk ved tidligere kjente yngledammer i Oslo, våren 2008

Se rapport (PDF, 1,2Mb)


Registrering av amfibier i Oslo 2008

Se rapport (PDF, 384Kb)


Registrering og overvåking av utvalgte insektarter i Oslo kommune, 2007
Rapportforside
Se rapport (PDF, 2,3Mb)


Kartlegging av stor vannsalamander Triturus cristatus i Oslo somrene 2006 og 2007

Se rapporten (PDF, 2,4Mb)


Overvåking og registrering av insekter i Oslo kommune i 2006
Forside rapport 2006
Se rapport (PDF, 4Mb)


Overvåking og registrering av insekter i Oslo kommune i 2005
Rapportforside
Se rapport (PDF, 2,95Mb)

blank
Stiftelsen Norsk Naturarv, Selteveien 188, 3512 HØNEFOSS, Telefon: 90 62 76 14, e-post: odel@odel.no, Copyright: © Norsk Naturarv